Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Ketil Solvik-Olsen (FrP)’

Håkon Kyllingmark

Det er ikke til å legge skjul på at jeg synes at Ketil Solvik-Olsen er en utrolig dyktig minister for samferdsel. Den nærmeste jeg kommer å sammenligne han med er Håkon Kyllingmark. Håkon Kyllingmark (født 19. januar 1915 i Honningsvåg, død 11. august 2003 i Svolvær) var en norsk offiser, disponent og politiker (H). Han var både lokalpolitiker, fylkespolitiker, stortingsrepresentant i 28 år og bekledde to ulike statsrådposter på 1960-tallet: forsvarsminister og samferdselsminister. I En tiårsplan for samferdselen (1957) la han frem en helhetlig politikk som gikk inn for utradisjonelle finansieringssystemer og brøt staven over både klattbevilgningssystemet og byråkratisk dirigeringspolitikk. I John Lyngs regjering 1963 var Kyllingmark forsvarsminister, men i Bortens regjering 1965–71 fikk han sin “naturlige” post som samferdselsminister. Han hadde der “de fire P’er” – prognoser, prioritering, plan og penger – som ledemotiv , og resultatet ble en formidabel nybrottsinnsats, godt hjulpet av hans pådriverskap for nye finansieringsmåter. Telefonkøene ble avviklet gjennom leverandørkreditter og abonnentlån. Økte avgifter gav til gjengjeld en kraftig forbedring av veinettet, bl.a. med nye 900 km asfalt- og 3000 km oljegrusdekker. Veisjefkollegiet hedret ham senere med æresprisen “Den skinnende stabbestein”. En lang rekke store broprosjekter ble realisert ved kombinasjoner av lån, bompenger, lokal innsats og statsmidler. Den samme fantasi ble utvist for å bygge ut et nett av kortbaneflyplasser, på folkemunne kalt “Kyllingmarker”; 7 ble fullført i hans statsrådstid. 1994 fikk han som eneste nordmann FNs luftfartsorganisasjon ICAOs Medallion of Honour. Knapt noen annen statsråd fikk slik rutine i å klippe over nasjonalfargede bånd ved åpning av nye anlegg.

Kilde: https://nbl.snl.no/H%C3%A5kon_Kyllingmark

Advertisements

Read Full Post »

Når man sitter alene hjemme med en god kopp kaffe en tidlig søndag morgen og det er fullstendig ro i huset, blir jeg ofte lett litt filosofisk.
Leste på nettet at sosialminister Robert Eriksson (Frp) ikke lenger vil at Nav skal kunne kutte i sosialhjelp for familier med ungdom som tjener sine egne penger om sommeren. Så bra, tenker jeg, rart at ikke de rødgrønne vedtok dette for lenge siden! Det er jo helt urimelig!
Og så, tenker jeg; politikk er en merkelig ting. Du har liksom ikke lov til å rose politiske motstandere for noe som helst. Politiske motstandere skal kun kritisere. Det som måtte fortone seg som positivt, skal fordreies til å egentlig være negativt.
Jeg liker eksempelvis samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (FrP) veldig godt. Jeg synes at han er en drivende dyktig politiker som får ting gjort. Han er en flittig maur på sosiale medier og holder derved en god kontakt med den delen av befolkningen som er aktiv der, men ikke bare dét; han er også ute i felten og prater med folk, ansikt til ansikt. I dag tar han fatt på en bobiltur på E6. I to uker i sommer skal Ketil Solvik-Olsen og flere av hans kolleger i Samferdselsdepartementet leie en bobil og kjøre hele E6 – fra Svinesund i sør til Kirkenes i nord. Er ikke det flott? Han tar med seg byråkratene ut i felten og «tar skoen på for å kjenne hvor den trykker». Det jeg er vant med er relativt udugelige samferdselsministre som har vært konturløse og kun har jabbet om å kjøre kollektivt, samtidig som togene ofte ikke går. Løsningen på at togene ikke går, er å pøse enorme mengder penger inn i Jernbaneverket – som i sin tur har ansatt en masse nye kontorister, samtidige som de har skåret ned på vedlikeholdet uten på jernbaneskinnene. Å pøse penger inn i et system for å «smøre» det, er ofte en løsning vi sosialdemokrater tyr til, uten at vi derved har løst noen problemer – bortsett fra å øke de offentliges utgifter.
Og så er det dette med elektrifisering av oljeinstallasjoner. Ute på oljefeltene trenges det en masse elektrisk energi. Denne produseres ved at gass fra oljefeltet driver gassturbiner som så i sin tur igjen produsere den strømmen det er behov for. Dette forårsaker naturligvis utslipp av CO2. Nå vil hele den politiske elite, også sammen med Høyre, føre vår rene norske fossekraft ut i Nordsjøen for å erstatte gassturbinene. Våre norske utslipp av CO2 blir derved dramatisk redusert. Vel å bra. Men det som ikke sies er at den gassen vi ikke forbrenner selv, vil bli eksportert ut av landet og brent av et annet sted, noe som jo naturligvis medfører like mye utslipp av CO2 i atmosfæren. Og som de fleste vet; atmosfæren har ikke landegrenser.. Det hele er hyklersk. Vi reduserer vår utslipp, kan slå oss på brystet – og lar andre ta støyten. Skulle vi vært ærlige, burde vi stengt all gass og oljeproduksjon, samt stengt kullgruvene på Svalbard. Jeg ønsker ikke det og derfor synes jeg at uærlighet og narrespill omkring hvem som slipper ut «vår» CO2 rett og slett er uetisk og løgnaktig.
Nei, politikk er en vanskelig ting. Jeg er sosialdemokrat av legning, men ingen fanatiker. I min verden er sosialdemokratiet en grunnmur som sikrer vanlige folk en trygghet når helsen svikter eller man mister jobben og ikke minst at alle er sikret en utdanning. Men jeg synes at når politiske motstandere gjør noe jeg liker, så må jeg vel få lov til å si det? For ellers tror jeg nok at politikk er noe jeg bør holde meg borte fra. Det er sikkert greiest å fortsette som sofapolitiker.

Read Full Post »