Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2012

30.08.2012 hadde NRKs ”Schrödingers katt” et program med tittelen ” Sult som medisin”. Programmet skal kunne sees på nett, men dersom du ikke finner programmet, har jeg tillatt meg å være så freidig å legge teksten i programmet inn her:

I Russland, Tyskland og USA har man testet ut faste i over 50 år. Hvordan virker en fastekur? Og hvilke sykdommer hjelper den mot? Resultatene er oppsiktsvekkende.  Resultatene av forskningen gir uventede svar og kan føre til at vi endrer syn både på sykdom og behandling.

I Sibir ligger en klinikk hvor i over 15 år hatt faste som en del av det offentlige helsevesenet. Dette bygger på 40 års forskning fra sovjettiden på tusener av pasienter. Forsøkene er helt ukjente i Vesten. Ved slitasjegikt gir de følgende behandling; du er må du faste i to uker. Så går du ut av fasten i sju dager.

Faste er en universalmetode som kan hjelpe mot flere sykdommer. Behandlingen er enkel: Man skal drikke vann, vann og atter vann – i 12 dager. Det er alt man får i seg. Noen faster i 3 uker avhengig av hvor alvorlig sykdommen er. De med kroniske sykdommer slutter med medisiner etter 2-3 dager. De blir nøye overvåket. Dette er ikke noe man gjør på egen hånd. Det er helt nødvendig at fagfolk følger med hva som skjer. Under fasten ser vi egentlig ingen mangel på næringsstoffer. Vi kan se en nedgang i vitamin C, D og E – og andre komponenter i stoffskiftet, men tapet er ikke kritisk. På 15 år har 10 000 pasienter fastet her. Journalene er lagret i et stort arkiv. Pasientene hadde diabetes, astma, høyt blodtrykk, reumatisme, allergi. Nesten 2/3 ble kvitt symptomene etter én eller flere fastekurer. Alle sier at mangel på mat ikke er det verste. Sultfølelsen forsvinner etter 2-3 dager. Den såkalte acidosekrisen er den vanskeligste perioden. Acidosekrisen kan gi kraftløshet, kvalme, hodepine. Dette er prisen for å venne seg til omlegningen. Kroppen må lære seg å tære på reservene. Den tredje dagen er gjerne tøff. Så går det greit. Kroppen venner seg til det.

De tre første dagene foregår det en fjernings- og avgiftningsprosess. Derfor er det litt tøft, og de føler seg ikke så bra. Men så blir det bedre. Kroppen renses og blir bedre og bedre. Legene sier at cidosekrisen er et avgjørende skritt i helbredelsen. Urinprøver viser når krisen når toppen, og hvor lenge den varer. Når næringsinntaket blir endret, øker surheten i blodet. Under krisen kommer alle pasientens sykdommer frem.

Har vi med smertesyndrom å gjøre, ser man ofte smerter ved migrene, – eller leddsmerter hos dem som har podagra eller leddgikt. Men det varer ikke lenge, bare 24 til 36 timer. Krisen er et tegn på at kroppen omstiller seg. Nå må den begynne å tære på seg selv.

Men hvor finner den nok drivstoff til å holde det gående? Kroppen har 3 typer drivstoff: glukose, fett og proteiner. Glukose er det kroppen må ha for å fungere. Hjernen greier seg ikke uten dette sukkeret. Etter 1 dags faste er det ikke mer glukose igjen. Hva gjør kroppen da? Den omdanner proteiner til glukose. Spesielt proteinene i musklene. Den produserer også en erstatning for glukose av fettreservene. Dette brenselet blir kalt ketonlegemer. De er den viktigste næringen for hjernen. Prosessen skjer i leveren, – rene fabrikken for omdannelse av næringsstoffer.

Etter krisen finner kroppen en ny likevekt. Pasientene får behandlinger for å takle fasten bedre. Tarmskylling, omslag, badstue og massasje. Legene anbefaler også 2-3 timers trening hver dag. Alt dette stimulerer organene til å skille ut stoffer. Det aktiverer nyrer, tarmer, lever, lunger og hud. Kroppen må kvitte seg med avfallsstoffer som har hopet seg opp.

Kroppen tilpasser seg, men hodet følger ikke alltid med. Psyken påvirker kroppen, og noen føler behov de ikke lenger har. Den tredje dagen er den verst. Det er ikke magen som skriker etter mat, men hodet. Du ser for deg potetgull, cola, og kjøtt – massevis av kjøtt. Når den psykiske sulten forsvinner, blir sansene skjerpet, og pasientene opplever gjerne en lykkefølelse.

Men hvordan fungerer fasten? Hva er det som gjør at 2/3 føler seg bedre? Er det en placeboeffekt? En følge av lykkefølelsen i hjernen? Eller kan virkningen måles med objektive metoder? For å forstå bakgrunnen må vi 60 år tilbake i tid. Da var Sovjet en festning. Utprøving av fastekurer begynte med en forsker med et åpent sinn. Psykiater Jurij Nikolajev hadde en pasient som lå og ikke ville spise. Legen lot pasienten følge egne instinkter. Han ble ikke tvangsfôret. Psykiateren skrev i notatboka:

Fra den 5. dagen begynte hans negativisme å avta. Og han åpnet øynene. Den 10. dagen begynte han å gå. Men fortsatt snakket han ikke. Den 15. dagen drakk han et glass eplejus som stod på nattbordet.  Etterpå gikk han en tur og begynte å vende tilbake til sosialt liv. Mannen ble etter hvert frisk. Dette var unikt: En psykisk syk var blitt helbredet ved faste! Nikolajev var overrasket over virkningen. I 15 år fortsatte han med å utvikle fastemetoden. Resultatene overgikk alle forventninger. Ventelistene hans ble stadig lengre. Han behandlet schizofreni, depresjon, fobier og tvang – med faste i 30 dager, av og til opptil 40.

Legene var imot faste fordi de ikke forstod det grunnleggende. Nikolajev satte i gang et stort forskningsprogram. På flere hundre ble det gjort fysiologiske og kjemiske tester. Prøvene ble tatt både under og etter fasten. Man fant en sammenheng mellom endringene i kroppen og fremskrittene til pasientene. Faste påvirker ikke bare psykisk sykdom, men også hele personligheten. Faste virker stimulerende på psyken og demper depresjoner. Den stimulerende effekten ser man den første uken av fasten og den første uken man spiser igjen. Det har beroligende effekt. Det ser man etter krisen. Nikolajev behandlet 8000 pasienter med faste. I 70 % av tilfellene skjedde det en markert fremgang. 6 år etterpå var nesten 50 % av pasientene fremdeles bra. Noen kunne vende tilbake til et normalt liv og stifte familie. Men det var enda en overraskelse: Forskerne la merke til at også høyt blodtrykk, leddgikt og eksem ble bedre.

Nikolajev la funnene frem for regjeringen. De var skeptiske og satte i gang en undersøkelse av resultatene i 1973. Oppdraget ble gitt til kjente leger som prof. Kokosov og Maksimov. Begge var militærleger og vant til å følge ordre. Forskerne bekreftet funnene til Nikolajev og laget lister over hvilke tilstander som ble bedret og forverret av å faste. Fasten virket positivt på sykdom i bronkiene, hjerte-kar, mage-tarm, på fordøyelsesproblemer, ledd- og muskelplager og hudsykdommer. Men fasten var ikke bra for kreft, tuberkulose, diabetes 1, -kronisk hepatitt og anoreksi.

Men hvordan kan man forklare effekten av å faste? Fasting fører til stress. Det aktiverer tilfriskningsmekanismer, selvregulerende prosesser som vanligvis er inaktive pga. livsstilen vår. Stress synes å være viktigst. Det er en tilpasning til endringer i miljøet. Her: mangel på mat. Når kroppen sulter, slår den alarm. Dette utløser bl.a. hormonforandringer. Hormonene mobiliserer kroppens reserver. Noen demper betennelse. De russiske legene mener at det er disse selvregulerende mekanismene som gjør pasienten bedre. Glukose, kolesterol, triglyserid, insulin og andre aspekter ved blodets sammensetning bedres. Og kroppen bruker mindre energi: Pust og puls blir langsommere. Og blodtrykket faller. Fordøyelsessystemet går i hvilemodus.

Hvordan kan vi måle hvor effektivt faste stimulerer kroppen til å helbrede seg selv? Professor Osinin er spesialist på astmatisk bronkitt. Han har behandlet 10 000 astmatikere med faste. Det har ikke vært ett uhell på disse 40 årene. Forskningen hans tyder på at faste endrer slimhinnene i lungene. De svarte cellene viser at det er histamin i vevet. Det fører til slimdannelse og spasmer i bronkiene. Etter 12 dagers faste er histaminet borte. Cellene inneholder nå fett, og krampene forsvinner. Disse dataene er unike fordi ingen har stilt disse spørsmålene. Det fins ikke noe tilsvarende noe sted i verden.

Vi studerte både generelle og lokale endringer i kroppen. Og vi så at det forsvant stoffer som fører til ødem og betennelse. Astmatisk bronkitt er en kronisk sykdom. Den kan ikke helbredes, bare holdes i sjakk. Mange må bruke inhalator eller annet som gir midlertidig lindring. Men Osinins forskning tyder på at man kan få en mer varig effekt.  Han analyserte langtidsvirkningene hos 1000 pasienter. Etter 7 år var 50 % fremdeles bedre. De hadde lagt om kostholdet. Noen trengte flere behandlinger. 10-15 % ble helt friske. Det ble samlet inn data fra hele Sovjet med ett mål for øyet: Å få faste inn som en del av det offentlige helsetilbudet. Vitenskapsakademiet bekreftet resultatene og publiserte dem i et verk som aldri er blitt oversatt. Tross dette unike arbeidet og det store antallet pasienter gjenstår det noen spørsmål.

Laboratorieresultatene viser at det virker. Men hvorfor virker det? Hvordan settes tilfriskningsmekanismene i gang? Jeg har fremdeles ikke noe svar på det. Kan vestlige forskere gi svaret? Ingen vestlige land har finansiert slik forskning. Og legemiddelindustrien er uinteressert. Men faste blir vanligere. Metoden har også inntatt den politiske og den vitenskapelige arena.

I Tyskland har 15-20 % av befolkningen tatt fastekurer. Det eldste fastesenteret ble grunnlagt for 60 år siden ved Bodensjøen. Buchinger-klinikken behandler årlig 2000 pasienter. De kommer med kroniske plager og vil redusere farlige tilstander som høyt blodtrykk, diabetes og overvekt.

Jürgen Bahl sin levere hadde vokst 7 cm, og hadde dårlige leververdier. Etter én kur krympet leveren til vanlig størrelse, og blodprøvene ble normale. Han er nøye med kostholdet og tar en fastekur hvert år. Å faste er som å nullstille telleverket.

Her er det ikke bare vann som serveres. Man får i tillegg en lett suppe eller jus to ganger om dagen. Det gir 250 kalorier. Det gjør sultfølelsen de første dagene mindre. Slik er metoden utviklet av Otto Buchinger, som grunnla senteret. Han var militærlege og fikk giktfeber i 1918. Han fikk høre at han ble lenket til rullestolen. Etter to faster ble han frisk. Han ville finne ut hvordan faste virker, og grunnla dette senteret. I dag er det et foregangssenter. Behandlingene varer i 1-3 uker.

Pauline Valique er her for 2. gang i år. Hun er tolk, bor i Sveits og har alvorlig reumatisme. Hun skal faste i 12 dager. I fjor trodde jeg at jeg aldri kunne bevege meg mer. Jeg ble fortvilet og tenkte: «Jeg er for ung til å bli sengeliggende.» «Hvordan vil livet mitt bli? Jeg er jo enslig også.» Jeg kom hit i februar, fullstendig utmattet av smerter og medisiner. Jeg hadde tatt antireumatika, kortison .. Alt det man pleier å gi. Jeg var helt utmattet av alt dette. Jeg følte meg fullstendig gåen. Man skulle tro at fasten ville gjøre meg enda mer utmattet … Men jeg føler at nå som kroppen er fullstendig renset,  har den gjenvunnet evnen til å bli frisk. Det var ikke slik at jeg hoppet og spratt ut herfra. Men jeg følte at kroppen hadde gjenvunnet evnen til å bli frisk. Jeg trodde jeg ville bli avhengig av medisiner, men det er jeg ikke. Jeg har sluttet. Det er ikke alltid mulig å slutte med medisiner. Det spørs hvor alvorlig sykdommen er, og hvor lenge man har vært syk.

En mann kommer hit to ganger i året. Han lider av psoriasisleddgikt og tror ikke at han kan bli frisk. Men dr. Drinda prøver å redusere medisindosen. Vi kjenner dette fenomenet også fra leddgikt. Det er vist at ved faste trenger man mye mindre prednisolon og ikkesteroide antireumatika. Det er bra, for bivirkningene av disse er ikke ubetydelige.

Endelig! Bahl avslutter kuren i kveld. Et avgjørende øyeblikk: Spiser han feil mat nå eller for mye, kan det være farlig, og han reduserer effekten av kuren. Kroppen må venne seg til mat gradvis. Perioden da pasienten begynner å spise, blir nøye overvåket. Himmelsk! Jeg gleder meg alltid til dette. Å avslutte fasten gir blandede følelser. Men jeg skal nyte suppen uansett.

Vi burde få et helsemarked, og der må faste være en grunnpilar. I dag har vi et lønnsomt sykdomsmarked, særlig med sykdommer som blir kroniske. Når diabetes blir kronisk og varer i årtier, da får man solgt medisiner osv. Det er et meget lønnsomt marked. Faste kan bli en viktig behandlingsform, og det kan bli mindre vanlig å behandle sykdommer kjemisk. Dette er ikke nært forestående. Men i Tyskland skjer det allerede endringer. På Universitetsklinikken i Berlin har en hel etasje har vært viet fastebehandling i 10 år. Flere andre offentlige sykehus gjør det samme. Metoden får litt etter litt en plass i skolemedisinen.

Prof. Michalsen har gjort flere studier av faste. Han tilbyr faste til pasienter med reumatisme, metabolsk syndrom eller hjerteproblemer. Behandlingen dekkes av det offentlige. Årlig blir 500 pasienter behandler her etter Buchingers metode. Noen må avvises fordi etterspørselen er så stor. Michalsen kjente ikke til den russiske forskningen. Men også han målte endringer i hormonnivået. I mange pasientstudier har vi funnet adrenalin, noradrenalin, dopamin, leptin og serotonin. Hormoner som regulerer stoffskiftet, men som også påvirker stemningsleiet. Nivået av serotonin, lykkehormonet, øker. Michalsen observerte også at pasientene ble i bedre humør. De fikk mindre smerter, og insulinreseptorene ble mer følsomme. De var også mer innstilt på å få en sunnere livsstil, som i seg selv ville gjøre dem friskere. Hadde jeg gjort en studie med et nytt medikament og fått slike resultater, ville jeg hver dag fått en telefon med tilbud om økonomisk støtte til videre forskning. Men når det gjelder faste, er det bare: «Det var interessant.» Men det blir med det.

Kritikere og skeptikere sier at det ikke foreligger nok studier. Det er det lett å si når det ikke stilles penger til rådighet for å gjøre slike studier. Michalsen ser ikke lenger på de grunnleggende mekanismene i fasten. Hver dag ser han et stort behov hos mennesker med kroniske sykdommer. Vi trenger to-tre gode, store studier. På leddgikt, diabetes og høyt blodtrykk. Tre store sykdommer. Der trenger vi studier for å vise at faste er like viktig ved disse sykdommene som medikamenter. Slike studier ville koste millioner. Men bevilgningene står ikke i kø. Og de som kritiserer fastekurer, mener de er farlige.

Hvor mye vet vi egentlig om kroppens grenser for faste? Av etiske grunner kan man ikke gjøre forsøk på mennesker. Men vi kan finne ut mye ved å studere ville dyr. I Antarktis lever en fugl som fascinerer forskerne. Keiserpingvinhannen faster lenge i kolonien på isen. Han greier seg uten mat i 4 md. mens han ruger på egget og venter på at hunnen skal vende tilbake. Denne evnen har alltid forundret Yvon Le Maho. Er ikke keiserpingvinen en profesjonell faster med mekanismer som mennesker og andre dyr ikke har? Ved laben sin i Strasbourg samlet han alt som var skrevet om emnet. Men han fant ikke noe svar. Men det er noe som er sikkert: Faste kan være farlig fordi kroppen må tære på egne ressurser og bruker av proteinreservene. Muskler er bygd opp av proteiner. Hjertet er også en muskel. Når 50 % av proteinene er brukt opp, dør vi. Le Maho og kollegene ville måle hvor mye protein keiserpingvinen bruker i fasteperioden. Det tallet er avgjørende når de skal kartlegge hva som er mulig.

Resultatet er oppsiktsvekkende. I fastetiden blir bare 4 % av energibehovet dekket av proteinene. Resten kommer fra forbrenning av fett. Kroppen sparer på proteinene! Fasten har 3 faser: Kroppen bruker opp glukosereservene på ett døgn. Etter det må den produsere glukose av proteinreservene. Så kommer en fase der kroppen sparer på proteinene og utnytter fettet. Denne fasen kan vare lenge alt etter hvor mye fett man har. Hos pingviner kan den vare i 100 dager, men så avtar fettreservene. Når 80 % er oppbrukt, blir ikke proteinene skånet lenger. Da starter fase 3, og pingvinen må spise før det er for sent. Men har andre dyr den samme mekanismen? Jean-Patrice Robin gjør forsøk med rotter. Dyr som ikke er flinke til å faste. De veies hver dag, og det tas urinprøver. Hvordan vil de tilpasse seg fasten? Tar proteinene deres fortere slutt enn pingvinenes? Noe av det samme skjer: I fase 2 sparer rottene på proteinene slik som pingvinene. Det er altså ingen forskjell. Det fins en mekanisme som gjør at dyr tåler å sulte i lange perioder. Disse funnene kan bli viktige. Hvis den mekanismen er vanlig, betyr det at den har eksistert så lenge det har eksistert dyr på jorda. Og mennesket har den samme evnen. Altså er ikke faste noe farlig, men en tilpasning som har eksistert like lenge som livet på jorda. Og da er det slik at det innenfor de grensene vi har bestemt, ikke representerer noen fare. Evnen til å faste har vi fått gjennom evolusjonen. Og det er ikke stor forskjell på pingviner og mennesker. En voksen på 170 cm og 70 kg har 15 kg med fettreserver. Det er nok til å holde det gående i 40 dager. Opp gjennom evolusjonen har man måttet klare seg gjennom fasteperioder.

Dagens levesett, med regelmessige måltider og fullt kjøleskap, er ikke normalt historisk sett. Så det er ikke noe rart at kroppen heller får problemer når vi ikke faster, når vi spiser regelmessig. Derfor ser det ut til at kroppen vår er dårligere rustet til å tåle for mye mat enn matmangel. Kroppen takler altså matmangel bedre enn for mye mat.

Aktiverer faste nedarvede mekanismer?  Hvis det stemmer at evolusjonen har gitt oss evnen til å faste, da må man kunne se det i den genetiske koden vår. Men vil noen bruke tid på å finne noe ingen leter etter?

Valter Longo er forsker ved UCLA, universitetet i Los Angeles i USA. Fagfeltet han er Han er en internasjonalt anerkjent biolog. Som alle gerontologer har han ett mål: Han vil forsinke alzheimer og kreft og andre kroniske alderssykdommer. Han prøver å utsette virkningen av aldringen. Forskere har vist at dyr blir friskere og lever lenger hvis matinntaket blir redusert. Longo visste dette og bestemte seg for å ta et avgjørende skritt: Hvorfor ikke prøve den ekstreme formen for kalorireduksjon – faste? Tanken virket latterlig. Særlig i de avanserte labene i California. Men Longo trodde faste kan beskytte kroppen mot alle giftige stoffer. Han ville teste hypotesen på et av de giftigste: cellegift. Han delte mus med kreft inn i to grupper. Den ene fikk normalt med mat. Den andre fastet i to døgn. Jeg overbeviste noen masterstudenter som først mente det var helt vilt. Det er jo ikke logisk. Når man sulter, blir man jo svakere. Det er vanskelig, både for unge og eldre kolleger, å tenke seg at man kan sulte en organisme, og så blir den sterkere. Han gav musene store doser cellegift, 3-5 ganger høyere enn vi får. Slike doser har vanligvis ødeleggende bivirkninger. Ville musene tåle behandlingen? Og ville det være noen forskjell på de fastende musene og de andre? Longo var bortreist da han fikk resultatene av en kollega. Hun ringte og sa: «Dette er helt utrolig.» «Alle musene som fastet, lever, og de som fikk mat, er døde.» Selvsagt ble jeg glad, for det var mer enn jeg hadde ventet. Jeg bad henne og andre om å gjenta forsøket, og de fikk det samme resultatet.

En video som viser atferden til de to gruppene … Forskjellene mellom de to musegruppene er åpenbar: De som fastet, virker uberørt. Pelsen er glatt, vevet uskadd, og dyrene beveger seg normalt. Til høyre er musene som fikk mat. Bare 1/3 av dem overlevde. De er i dårlig form og ligger stille i burene. Også hjertet og hjernen deres var påvirket. Nyheten vakte stor oppsikt. Avisene begynte å skrive om det straks studien ble publisert. Avisene skrev at faste hjelper mot bivirkningene av cellegiftbehandling.

Norris Hospital i L.A. En av de største institusjonene i kampen mot kreft. Sykehuset tok oppdagelsen alvorlig. Styret besluttet å starte forsøk. Tanya Dorff er entusiastisk. Legene ser at det er behov for nye strategier. Jeg har alltid følt det er synd at kreftbehandlingsmetodene våre er ødeleggende. De angriper alt som vokser fort, samme hva det er. Vi utvikler metoder som treffer bedre, men det lyder fornuftig å beskytte kroppen, øke skaden på kreften og minske skaden på friskt vev. Men man må gå varsomt frem. Dette er bare prøvd på noen få pasienter.

Først må man bevise at faste ikke er farlig for kreftpasienter. Nå anbefales det at man skal ha ekstra kalorier og proteiner før cellegiftbehandling. Forsøket må utvides gradvis til flere pasienter. Bevilgningene strømmer inn. Fasten skal ikke erstatte cellegift. Man kan tilmed øke dosen hvis man greier å dempe bivirkningene. Håpet er at dette skal fungere bra. Da får man en behandling som både er enkel og billig. Denne utprøvingen er viktig. Hvis vi kan vise at pasientene tåler giften bedre etter at de har fastet, kan metoden brukes på mange som får kreftbehandling. Ikke bare for én sykdom, men kanskje for alle typer kreft. Denne utprøvingen tar tid.

Ikke alle er villige til å vente på de langsomme prosessene. Dommer Nora Quinn ville ikke vente. Da hun leste om arbeidet til Longo, bestemte hun seg. Hun hadde akkurat fått påvist brystkreft: Hadde jeg ventet til utprøvingen var fullført, ville jeg vært død av brystkreft. Og siden jeg måtte begynne med cellegift da, kunne jeg ikke vente. Kreftlegen min var åpen for det. Hun oppmuntret meg ikke, men hun sa ikke nei. «Vil du faste, så gjør det. Jeg tror ikke det spiller noen rolle.» Quinn fikk 5 cellegiftkurer og var redd for bivirkningene. Under tilsyn av en legevenn fastet hun i 5 dager før 1. behandling. Hun følte seg bra og kunne fortsette å jobbe. Før de to neste behandlingene bad kreftlegen henne la være å faste. Hun ble så dårlig at hun ville faste før de to siste behandlingene. Også denne gangen var hun bedre. Jeg er ikke i tvil om at jeg fikk færre bivirkninger. Jeg ble ikke så utmattet, og min kognitive funksjon var bedre enn hos de som ikke fastet før cellegiftkurene. Jeg er overhodet ikke i tvil. Quinn er ikke den eneste som har fastet på egen hånd. Blant de 30 som hadde prøvd det, valgte sykehuset 10 tilfeldige. Journalene ble studert nøye sammen med prøveresultatene etterpå. Quinn var en av dem. Resultatene gjenspeilte museforsøkene: Fasten gjorde det lettere å holde ut. Trettheten, slappheten, kvalmen og hodepinen ble kraftig redusert. Bivirkningene av cellegiften ble færre. Men hva med behandlingen? Blir cellegiften mer effektiv av en fastekur? Man må finne ut hvorfor faste beskytter friske celler. Kan faste føre til en forandring i genuttrykket? Longo tok celleprøver fra lever, hjerte og muskler. Genene bestemmer hvordan cellene skal oppføre seg. Etter to dagers faste endres genuttrykket. Noen gener blir aktivert … Mens andre slås av. Genene har endret cellefunksjonen. De er satt i forsvarsmodus. Forandringen skjedde raskt. Som om den kom fra et gammelt genetisk minne. De normale cellene, som har lært dette gjennom 3 mrd. år, går i forsvarsmodus. Det må de fordi de har lite glukose og næring. De må beskytte seg så godt de kan, bl.a. mot cellegiften. Cellene beskytter seg gjennom en nedarvet mekanisme, noe studiene til Le Maho også tyder på.

Men vil ikke fasten også beskytte kreftcellene? Er det slik, da stemmer ikke hypotesen til Longo. Etter 2 dagers faste blir genene til kreftcellen aktivert på motsatt vis. Kreftcellene har mistet den nedarvede forsvarsmuligheten. Kreftcellene misliker et miljø med lav glukose og lite vekstfaktor. Derfor er de ubeskyttet og blir mer følsomme for cellegift. Selv uten cellegift kan de dø eller få nedsatt vekst. Så faste kan bremse veksten deres selv uten cellegift. Faste svekker kreftcellene selv uten cellegiftbehandling. Jeg la det nylig frem for et stort legemiddelfirma og utfordret toppsjefen til å utvikle en cocktail med medikamenter som generelt har bedre virkning enn faste.

I Russland fortsetter Aleksej Kokosov arbeidet til Nikolajev. Men det er harde tider. Sovjets fall har forandret det offentlige helsevesenet. Nå må pasientene selv betale for dette. Det er for dyrt for mange. Men det er ett sted der staten betaler for fastebehandling og oppmuntrer til det!

På Gorjatsjinsk-sanatoriet er ressursene begrenset, og den økologiske balansen er skjør. Nøysomhet må til, og her virker faste på ingen måte tøvete. Kuren er en respektert behandlingsmetode. Kanskje den lille republikken kan få oss til å tenke helt nytt? Har naturen programmert oss til å tåle magre tider? Og kan faste være en vei å gå til bedre helse?

Du kan lese mer om temaet i boka «Fornyelse gjennom faste» av Hellmut Lützner. Denne kan leses gratis på nett ved å klikke på hyperlenka.

Read Full Post »

Har tenkt en del på dette med kommunepolitikk. Eg er ikkje så veldig aktiv, men sitter nå som varamann for Arbeiderpartiet – riktignok langt nede på partlista. Av og til dukker det opp vedtak som jeg anser som absurde.

Odda har slitt med dårlig kommuneøkonomi, en trend som nå har snudd og med økte kraftinntekter i årene fremover har Odda skaffet seg en økonomisk handlingsrom som burde vært utnyttet til siste trevl for å skape en trivelig kommune som tiltrekker seg investorer og derved et mer variert arbeidsmarked.

Odda formannskap har denne uka behandla et forslag til uttalelse fra Arbeiderpartiet som skulle sendes miljøvernministeren. Dersom ikkje Regjeringen tar økonomisk ansvar for fredninga, krever vi at omfanget reduseres kraftig.

Voteringa endte 4-4.  Møteleder, som var varaordføreren, benytta sin dobbeltstemme. Forslaget ble avvist.

Det betyr at Odda kommune skal finansiere fredningprosjektet på smelteverkstomta – altså en skrothaug hvor det meste av produksjonsmiddelen er borte, solgt til Kina. Stipulerte kostnader på de for en del tomme fabrikkbyggene ligger et sted mellom 250 millioner og én milliard!

Det er slike absurde vedtak som får meg til å tenke på fordelene med en storkommune, som kommunene rundt Folgefonna kunne/burde blitt. I mindre kommuner er det begrensa hvilket menneskelig ”materiale” man får plukka kommunestyrepolitikerne fra. I Odda er det åpenbart at det er ikkje er de skarpeste knivene i regionen som styrer når de er villige til å pøse mangfoldige millioner kommunale kroner inn i en skjemmende skrothaug.

Med en storkommune vil den gjennomsnittelige IQ’en i kommunestyre øke i og med at det befolkningsgrunnlaget de plukkes fra er så mye større.  Imidlertid er det gledelig å legge merke til at Arbeiderpartiet i Odda later til å ha mange kvasse kniver i skuffen.

Read Full Post »