Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2012

Med glimt i øye, inspirert av Olav H. Hauge sitt dikt ”Det er den draumen” har eg skrevet et niddikt til Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum (NVIM). I  Odda er det jo slik at den menige odding står mot en liten klikk «kulturpersonligheter» med med i hovedsak base i Bergen. I et forsøk på å spille på deres banehalvdel, har jeg da moret meg med å radbrekke nasjonalhelligdommen Olav H. Hauge. Jeg har stor sans for deler av Hauges diktning, men hellige kuer må det være lov å få tøyse litt med også. Viktigste årsaka til dette niddiktet er at NVIM har sendt brev til kommunen med krav om at de skal være representert i det meste som finnes av kommunale utval. 

NVIM-draumen

Det er den draumen NVIM ber på
at ikkje noko skal skje,
det må ikkje skje –
at framtida skal opna seg,
at nye bygg skal reise seg,
at nye dører skal opna seg
at Odda skal reise seg –
at Fugl Føniks skal lyfte seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
i ei framtid NVIM ikkje har kontroll um.

Advertisements

Read Full Post »

«Eit dikt for dei unge» handler om at gjerningsmannen ikkje har klart å stoppe oss og at vi alltid vil klare å reise oss igjen. Det er sterkt, kort, stramt, presist. Frode Grytten har skreve et av de beste dikta eg har hørt. Diktet hører naturlig heime i skattkista mi der eg samler på det aller beste, bl.a. deler det nå plass med  «Det er den draumen» av Olav H. Hauge.

Skyt meg i venstre arm, og eg skal kalle såret solidaritet

skyt meg i høgre arm, og eg skal kalle arret samhald

skyt meg i kjeven, og eg skal heve røysta mi

skyt meg i kneet, og eg skal reise meg igjen

skyt meg i hofta, og eg skal løpe raskare

skyt meg i brystet, og eg skal jobbe mot all urett

skyt meg i auget, og eg skal sjå verda klarare

skyt meg i øyret, og eg skal høre dei nye røystene synge

skyt meg i hjartet, og eg skal rope: vår kjærleik lever

 

Video der Frode Grytten les diktet kan ses ved å klikke her.

Read Full Post »

Dagen kommer da den gamle hesten dør. Den har gjort en god jobb og bidratt til å gi bonden, kommunen og staten et utkomme. Straks kommer det noen byfolk med lange skjerf rundt halsen som viser frem lovverket og forteller bonden at Kulturminneloven sier at du nå må sette deg på melkerampen og forsøke å leve av å se på den døde hesten og garden som gror igjen. – Du eier fortsatt garden, sier de, men det er vi som bestemmer. I beste fall kan du få litt symbolsk støtte av oss til å stoppe ut den døde hesten, gjerne lyssette den på en spektakulær måte og la unger bruke den som klatrestativ.

– Men, sier bonden, jeg vil gjerne grave ned det døde øket og skaffe meg en traktor slik at jeg får muligheten til å fortsette gardsdrifta inn i den nye tida.

–  Håhå! Traktor! Sludder, sier byfolka, det får du ikke lov til. Du er tydeligvis ikke i stand til å vise respekt for din egen historie så den skal vi forvalte ved å bl.a. fortelle historier om deg og den døde hesten din mens du sitter der på melkerampen og mottar trygd. Du må gjerne ha på deg noe gammelt vadmel når du sitter der slik at turistene kan ta bilde og se hvordan en bonde så ut i det daglige. Du må gjerne også få lov til å selge Vestlandslefser, postkort med bilder av den gamle hesten, kaffe og brus.

Hva er det med dette å ta et mellomfag som gir enkelte en så utrolig sjøltillit at de mener seg å besitte kunnskap nok til å være super-besserwissere ovenfor vanlige folk? Det er frustrerende når folk utenfor arbeiderbevegelsen forteller arbeiderbevegelsen hvordan vi burde ivareta vår historie. Det er frustrerende at disse menneskene ikke har forstått det mest grunnleggende i arbeiderbevegelsens historie; det at folk har en jobb. Skal man gi andre råd, må man ha et minimum av kunnskaper om det historiske grunnlaget til dem man gir råd til.

I arbeiderbevegelsen har det vært slik at når den gamle ovnen ikke lenger gir varme og mat på bordet, rives den ned, så smeltes den om i jernovner – og så skapes det nye arbeidsplasser ut av det omsmelta jernet. Arbeiderbevegelsen kan ikke akseptere at såkalte kulturpersonligheter skal avkreve oss at vi setter oss på benken fremfor den uvirksomme oven på smelteverket i Odda og så bare sitte der og se på den. Vi har sett på den i ti år. Det er på tide at vi nå ser at nytt liv gror på tuftene av det som var.

Odda trenger en ny traktor.

Read Full Post »

Fra Facebook. Det kan til tider gå varmt for seg oppi all hyggepratet. Min dag startet med et pang. Den begynte med en posting fra journalisten og forfatteren Marit Eikemo:

Marit Eikemo: Ettertida kan komme til å se dette som et historisk feilgrep, skriv BT i dagens leiar, om rivingen av dei spektakulære kalkovnane i Odda: Av de ting som er egnet til å forundre i denne prosessen, er det lokale arbeiderpartiets iver etter å tilintetgjøre et enestående monument over arbeiderbevegelsens plass i det norske industrieventyret.

Jeg: Ettertida kan bruke denne prosessen som et døme på et av de verste overgrep fra teknokratiet mot en kommune. Fylkeskonservatoren, fylkeskultursjefen og lokal museumsdirektør har behandla Odda kommune og de demokratiske prosessene på en måte som minner om føydaltida. Alle demokratiske prinsipper er satt til side med en forakt som mangler sidestykke i moderne tid. Må minne om at Oddas befolkning har sagt nei til UNESCO i en folkeavstemming. Det forundrer meg at journaliststanden har vært totalt likegyldige til å gå inn i prosessen og studere den. I stedet for har forfattere og journalister lepjet med makta på en måte som kun har sitt sidestykke i det gamle Sovjet og andre regimer vi ikke liker å sammenligne oss med. Shame on!

Marit Eikemo: Tenk om du tar feil i denne saken, Arne. Har du vurdert den muligheten?

Jeg: Det finnes ting jeg er lei av, og ting jeg er skuffa over. Det jeg er lei av er at en masse besserwissere som knapt har sett et smelteverk, i beste fall vokst opp i nærheten av et, har et så forferdelig behov for å fortelle oss som er i industrien, som tilhører arbeiderbevegelsen, hvordan vi skal forvalte vår historie. Det er jeg lei av. Så er jeg skuffa over at dere ikke skjønner den mest grunnleggende regelen i arbeiderbevegelsens historie; nemlig det at folk skal ha en jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid vært radikal på det punktet der. Vi har ikke nøyd oss med å bevare stabbur og så sitte og se på dem. Folk kan ikke leve av å se på et stabbur. Har stabburet stått i veien, har det blitt revet for å skape nytt liv, nye arbeidsplasser. Europa – og for ikke å snakke om USA, eksempelvis Detroit, er full av gammal industri som har hatt sin tid. Verden har nok av gammal industri. Så er jeg skuffa over at ingen journalister eller forfattere har interessert seg for den prosessen Odda har vært utsatt for. Dét er utrolig servilt og så ille at jeg har mista all tru på journalister og forfattere som maktas voktere. I denne prosessen har dere vært medløpere, noe dere burde skamme dere over. Greit at journalister har sitt private syn, og jeg vet jo at journalister løper i flokk, men at ingen har kommet med ett eneste kritisk ord om den maktarrogansen Odda har vært utsatt for fra byråkratiet i fylket er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

Marit Eikemo: Eg kan nesten ikkje tenke meg større arroganse enn å gjøre noko så uopprettelig som å rive ned ein verdsarv. Det er fleire enn folk i Odda som har noko med den saka å gjere.

Marit Eikemo: Dessutan trur eg du overvurderer forfattarane si makt her, Arne. Rivinga av ovnane er vel nettopp eit strålande døme på kor LITE makt forfattarane har i denne saka.

Jeg:  Din utrolige kunnskapsmangel overrasker meg, Marit! Siden du er på banen og engasjerer deg i UNESCO, burde du jo vite at det som nå rives IKKE tilhører objekter som er omfatta av UNESCO-søknaden.

Marit Eikemo: Trur du virkelig at Odda, med denne maniske iveren etter å rive dei mest spektakuære fabrikkinstalasjonane, landemerka og industrisymbola, har styrka sitt kandidatur til å ta vare på ein verdsarv?

Marit Eikemo: Arne, no har du forfekta synspunkta dine seint og tidlig her på fb. Du og dine meiningsfeller burde juble no! Ovnane blir jevna med jorda. Likevel ramser du her opp ei lang liste over alt det du er skuffa over, og at sånne som meg bør skamme seg. Du kan fortsette debatten på din eigen vegg. takk for følge.

Her gikk altså forfatteren sur og sletta meg..

Siden jeg ikke fikk svare henne, fordi hun sletta meg som Facebook-venn, måtte jeg poste svaret mitt til henne på min egen vegg:

Du er utrolig arrogant, Marit Eikemo. Du spør meg om jeg kan ha tatt feil, men ser ut til å være totalt fremmed for å stille deg selv det samme spørsmålet, eller andre kritiske spørsmål i sakens anledning. Sånn sett minner du om en bortskjemt pike som alle snakker etter munnen. I arbeiderbevegelsen er vi vant med tydelig og direkte tale. At det ikke passer deg, er ditt problem, men slutt opp med å fortelle oss oddinger på gølvet i industrien hva vi skal mene, eller mene på vegne av oss, når du ikke tåler å bli motsagt. Ha en fortsatt fin dag.

PS Jeg skrev siden dette på min egen vegg: Beklager at temperamentet mitt gikk litt varmt i den tråden hvor Marit Eikemo sletta meg som Facebook-venn, m en jeg er så utrolig lei av at disse såkalte «kulturpersonlighetene» mener at vi skal leve av å sitte og se på et stabbur som bare står der, eller som hos oss; et smelteverk som ingen vil bruke penger på å pynte opp og som da bare blir stående der og ruste sønder og sammen. Og jeg er så utrolig lei av at de samme folka forteller oss hva fagbevegelsen burde mene.  Nå har Odda blitt hersa med av kulturpersonligheter i så mange år at nok er nok, men det er for så vidt ingen unnskyldning for at jeg bruker litt tøft og direkte språk ovenfor folk som ikke tåler det. Det er fordi jeg ikke er vant med at alt skal pakkes inn i bomull, eller at kjendis er noe man skal bukke servilt ovenfor og jatte med. I Odda er vi vant med å høre på hva folk sier og om det de sier holder vann, ikke hvem som sier det.

Read Full Post »

Angrefrist

Vi har angrefrist på nesten alt.

Kvinnene kan til og med ta en angrepille på igangsatt liv. Hvorfor finnes det ikke angrefrist på selve livet?

Jeg for eksempel jobber i det private næringsliv som stadig krever mer og mer:

Man skal engasjere seg.

Man skal ha møter om og sammen med seg.

Man skal ha prosjektgrupper rundt seg, over seg og under seg.

Man skal fornye seg.

Man skal se nye måter å jobbe på hos seg.

Man skal resultate seg.

Man skal kostnadskutte seg.

Man skal effektivisere seg.

Man skal borteffektivisere seg..

Det jeg vil nå, er å bli Gud – saksbehandler hos for eksempel et museum, gjerne Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum – NVIM siden det er nærmest her i Odda. Så sitte der og ha som jobb å skrive søknader om penger, herse litt med kommunen, være litt på Facebook, chatte med fylkeskultursjef og fylkeskonservator og akke og øye oss sammen over alle de uutdanna rednecksa der ute som ikke skjønner noen ting. Så gjerne reise verden rundt for å få inspirasjon og pleie nettverket.  Eller jobbe i Veidirektoratet – eller en annen offentlig etat der jeg kan sitte med en innboks på den ene siden av skrivebordet og en utboks på den andre. En 26″ flatskjerm i mellom boksene og lynkjapp linje ut på nettet.

Jeg vil ha et lydløst luftkondisjoneringssystem med fukter og elektronisk styrt temperaturkontroll. En stol i schikkelig sjefsklasse som kan legges tilbake i en liksom-svevende liggestilling og en søt sekretær som lager kaffe til meg og som spør meg om jeg har det bra..

Så vil jeg gi hver sak en grundig behandling med tidsfrister som betyr at saken er ferdigbehandlet når jeg er ferdig med den, slik som det er i det offentlige i dag. Kunne logge meg inn på nettet, være der så lenge jeg gidder for så å fortsette med min grundige saksbehandling frem til lunch.

Så litt på nett igjen.

Så litt saksbehandling.

Så litt på nett før jeg går hjem.

Neste dag en liten tur ut i felten for å studere det man saksbehandler, sammen med servile saksbehandlede personer bukkende rundt meg som viser frem severdighetene i kommunen, gir meg en god lunch, overnatting på hotell og så reise hjem til kontoret for å skrive en fet reiseregning.

Så litt saksbehandling..

Så litt avspasering..

Sånn vil jeg ha det nå, i dag..

Jeg vil være Gud..

Jeg vil kunne si til Livet; ”Hey Livet, jeg angrer på et veivalg jeg foretok i nittenhundreogditten.

Jeg angrer også på et veivalg i nittenhundreogdatten.

Jeg vi ha en ny spilleomgang. Stokk korta igjen og del ut..”

Jeg har fått mine kort og kan ikke kaste de og så kreve ny spilleomgang.

Jeg har passert femogfemti og har ingen angrefrist på livets veivalg lenger.

Det er litt bittert å tenke på…

Read Full Post »

Lars Hertervig (født 16. februar 1830, død 6. januar 1902) var en norsk kunstmaler, kjent for sine særpregede skildringer av naturen i Ryfylke.

Hertervig dro i 1852 til Akademiet Düsseldorf hvor han begynte sin utdanning med Hans Gude som lærer. Etter kun 2 år som kunststudent fikk han et utbrudd av sinnssykdommen (schizofreni) og flyttet tilbake til Stavanger-området. Denne sykdommen skulle vise seg i hans videre arbeider. Hverken en sjøtur til Middelhavet eller et opphold på Gaustad asyl kunne helbrede ham. De siste 30 årene slet han med dårlig økonomi og hadde ikke lenger mulighet til å male med olje på lerret. Fra denne perioden er det arbeider utført med akvarell og gouache på papirer som ikke var beregnet for slike arbeider. I noen bilder bygger han opp arbeidene av flere lag og biter av papirer som er limt sammen med hjemmelagd rugmelsklister.

Hertervig hentet sine motiver fra stavangerområdets natur med dens fjordpartier, kranset av stenknauser og furuer. Hans arbeider fra 1860-årene er særlig merket av sykdommen. Trærne får forvillede fantastiske former, klippene og skyene har ofte blokkaktige former. Hertervigs kunst har en sterk virkning med sitt enfoldige alvor, sin rike natursans og forunderlige farger. Særlig egenartet er hans sterke blå himmel.

Hans endelige gjennombrudd kan sies å ha kommet på den store jubileumsutstillingen i Christiania i 1914, først 12 år etter hans død.

Read Full Post »

I litteraturen har jeg noen gangerfunnet referanser til noe som kalles ”tiårskrisa i ekteskapet”.

Allerede under bryllupsfesten vår begynte jeg å skissere opp en strategiplan for håndtering av denne krisa som jeg med stor sannsynlighet visste ville komme om ti år. Det er så greit å være forberedt på slike ting.
I de påfølgende 9 ½ årene finpusset jeg på denne planen. Det siste halvåret før ti års bryllupsdag drillet jeg min kone i den nært forestående krisa.

Planen for dagen så slik ut:
1. Klokka 12.30 Levere ungene til deres besteforeldre.
2. Klokka 13.00 Startet arbeidet med å pakke dyner rundt TV, stereoanlegg og andre skjøre ting. Vi stiftet tykke ulltepper i taket foran glassdørene til bokseksjoner slik at ullteppene hang ned som myke skjold. Pakket puter rundt den gamle ”ding-dong” bestefarsuret. La presenning over sofagruppe, salongbord samt presenning på gulvet.
3. Klokka 14.00 laget vi to stk. ”bløtkaker” der kremen besto av barberskum.
4. Klokka 14.30 satte vi det gamle serviset vi kjøpte på loppemarkedet for nettopp denne anledningen fram på salongbordet
5. Klokka 14.45 ikledde vi oss nødvendig verneutstyr, hjelm med splintsikkert visir (takk til Hardanger Politikammer for lån), vernesko samt tykke klær.
6. Klokka 15.00 gjennomgikk vi så den siste briefingen for den forestående ekteskapskrisa.

Vi giftet oss klokka 16.00 på dagen 10 år tidligere og jeg regnet naturligvis med at krisa ville inntreffe klokka 16.00 denne dagen. Vi skulle da sette oss på hver side av salongbordet i stua og kaste kopper, asjetter, tefat samt barberskumbløtkakene på hverandre. I tillegg skulle vi så skrike simple skjellsord mot hverandre. I det hele tatt få krisa ut til klokka var 17.00 for så å bruke en halv time til å snakke ut med hverandre mens vi ryddet opp i rotet og komme til forsoning før jeg måtte hente ungene klokka 17.45 slik at de kunne få med seg barneTV-kosen med sjokolade, potetgull og brus.

Klokka 15.55 satte vi oss ned på hver side av bordet i henhold til planen. Presis klokka 16.00 dinget bestefaruret der inne bakom alle putene. Vi ble så sittende å se på hverandre gjennom visirene våre. Det var helt stille. Vi ventet og ventet. Klokka 16.15 ble stillheten så pinlig at min kone tok av seg hjelm og visir. Hun så på meg og sa; ”jeg håper at du nå ikke planlegger flere kriser på en stund jeg, Arne”.
Det var naturligvis forferdelig flaut for meg at krisa ikke slo til som planlagt og jeg rødmet, tok opp en gammel sprukket kaffekopp med slitt gullkant øverst, pene blomster i rødt og blått litt lenger nede. På ene siden av koppen sto det ”Far” med pen snirklet skrift. Jeg sturte. Så mye planlegging til ingen nytte.
Min kone begynte å rydde bordet med et tydelig irritert kroppsspråk. Jeg ble pottesur på henne, kastet koppen midt i pannebrasken hennes så porselenskårene singlet ut over bordet.
Da kom endelig krisa og jeg fikk jeg rett likevel.
Som alltid…

Arne M. Midtbø – 6/5-2000

Read Full Post »

Older Posts »