Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2012

En milliard kroner fra Riksantikvaren til Odda Smelteverk?

”Når noe høres for godt ut til å være sant, er det som regel det.”

Riksantikvaren er sikkert godt kjent med hvilken stor konflikt UNESCO har skapt i Odda. Og ikke minst hva som skal vernes og ikke vernes.

I en folkeavstemming sa flertallet i kommunen ”nei” til UNESCO.  Ikke mange i Odda tror at UNESCO kan redde oss. Folketallet i Odda kommune er på vei nedover. Blant alle de 122 kommuner i de fire vestlandsfylkene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, mistet Odda flest innbyggere i 2006, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Odda, som hadde 10 481 innbyggere i 1965, og som har mistet over 1 000 innbyggere bare de siste 12 årene, fortsetter «stø kurs» nedover også i 2006 med et minus på 110. Det er et tap på 1,51 prosent av innbyggerne på ett år. Tettstedet Odda har et folketall på 5 059 per 1. januar 2011. Odda kommune har i 2012, ifø SSB, 6 946 innbyggere.

På Facebook er det ei gruppe som heter ”Kamp for verdiskapning og vekst på Smelteverkstomta”. Denne har nå passert godt over 500 medlemmer. Det er sannelig en temmelig stor prosentdel av Oddas befolkning. Det betyr at motstanden mot UNESCO-søknaden for Oddas del ser ut til å øke kraftig. Og det er også verdt å merke seg at den største fagforeningen på smelteverket ute i Tyssedal nå på sitt årsmøte går mot UNESCO-søknaden.

En gammel hedersmann – Jan Gravdal – som jeg har stor respekt for, men hvor vi i sak om freding av det som på folkemunne kalles ”driten inne på tomta” er dundrende uenige, skriver dette på Facebook:

Da Riksantikvaren var her for ett år siden gikk han gjennom verneplanene for en forsamling mennesker i kinosalen. På møtet sa han, blant annet at det i første omgang ville komme 20,8 miilioner kroner for å sette i ovn 3 noenlunde i stand. Over tid vil smelteverket få ca 1 milliard kroner til forskjellige investeringer innenfor verneområdet. Han sa også det var viktig at det ble utabeidet prosjekter. Det har imidlertid ikke skjedd med unntak av de områder NVIM har fått hånd om. Det gjelder blant annet Smia som fikk penger. Det samme gjelder Vitensenteret og forøvrig Sentralbadet som fikk blant annet en million kroner fra Fritt Ord.

Som sagt: At Riksantikvaren har midler- og er villig til å investere tusen millioner – en milliard – i en gammel skrothaug høres for utrolig ut til å være sant. Jan Gravdal er som nevnt en gammel hedersmann. Jeg tror ikke at han lyver, men tar høyde for at her er det noe han må ha misforstått kraftig.

Stemmer dette Jan Gravdal sier, eller stemmer det ikke?

Håper på svar, og håper også at det er OK at svaret legges ut på Facebook slik at denne eventuelle misforståelsen kan oppklares.

PS Jeg legger ut denne mailen på bloggen min og link til bloggen fra Facebook.

Ha en riktig god påske!

Mvh

Arne Mørk Midtbø, Odda

Advertisements

Read Full Post »

”Det viktiga är att byxorna passar och priset är lågt..”

Ved anledning har eg hatt stor glede av å se reality-serien Ullared på TVNorge. Gekås Ullared er Skandinavias største varehus. Vareomsetningen er enorm. I gjennomsnitt ankommer det et vogntog hvert tiende minutt og lesser av varer. Her har over 600 mennesker sitt daglige arbeid – 1300 i høysesongen.

Programmet handler om noen av de menneskene som jobber der; varehussjefen Boris Lennerhov, brødansvarlig Ola-Conny og ikke å forglemme Morgan på lageret. Vi møter også en del av deres kunder. Dette er alminnelige mennesker som lever alminnelige liv og tenker alminnelige tanker, gjerne kalt ”den grå masse”. Sjøl må jeg si at jeg har varme følelser for disse alminnelige menneskene.

De er dagliglivets salt, de som får det alminnelige dagliglivet til å snurre rundt. Til tross for at jeg fra svensk presse vet at noe er regissert, har jeg rett og slett blitt litt glad i dem alle sammen.

Read Full Post »

Trist at det politiske flertallet i Odda, med ordføreren i spissen, nå er i ferd med å la seg bondefange så det synger etter. Den ”snille” staten er villige til å kjøpe opp skrotet inne på smelteverktomta og gi det til Odda kommune som gave. Den politiske koalisjonen av Rødt, Høyre, Nye Odda og Sp i Odda er også av den oppfatningen at staten vil betale for opprustingen/vedlikeholdet av disse objektene i årene fremover, et beløp som kan dreie seg om flere hundre millioner kroner.

Naiviteten er rørende.

Lov om kulturminner [kulturminneloven] § 17. «Vedlikehold av fredet byggverk m.v.» står dette:»Er det fare for at det (fredede) forfaller, kan – med samtykke av departementet – eieren eller brukeren innen en rimelig frist bli pålagt å gjennomføre tiltak for å motvirke dette. Følges ikke pålegget får § 16 tilsvarende anvendelse, om ikke eier eller bruker påviser at han ikke makter istandsettingen av økonomiske grunner.»

I klartekst står det at det er EIER som er forpliktet til å sørge for- og påkoste nødtørftig vedlikehold. Dersom det ikke er noe problem for staten å ta kostnadene med vedlikeholdet, hvorfor kan ikke da staten også eie objektene?

Dette er et spørsmål du bør stille til din politiker i Odda kommunestyre.

Read Full Post »

” Om sumaren kan ein ha eit spel der oppe i haugen”

I 40 år kjempa Odda for å få utbedret en sving som skapte mange trafikale problemer, både for gående og ikke minst bilistene. På glatte vinterveier hendte det rett som det var at det oppsto kaos i svingen.

Torsdag 2. februar var det offisiell åpningen av Meierisvingen, som den heter. Totalkostnaden ble på 65 millioner kroner og ferdigstillingen har tatt lenger tid enn først antatt. De fjerna massene fra svingen ligger nå lagret inne på smelteverkstomta. Se bilde: Og det er i den forbindelse jeg mener at Odda må ta grep. Som et minne om den 40-årige kampen, bør dynga fredes og bli til et UNESCO-objekt.

Om sumaren kan ein ha eit spel der oppe i haugen. Ei framsyning som vil trekkje mykje folk. Ein kan setje nokre bilvrak rundt i dynga for å markera alle de krasjingane som skjedde i den gamle svingen. En kan setja opp nokre bilete av nokre av dei som har brote bein og elles opplevd stygge episodar. Ein kan tilsetje museumsguidar som kan fortelje morosame soger om nokre av dei som budde oppå massane til denne dynga som ligg der på smeltverkstomta. Eg trur at dette kan verte ein attraksjon på line med kva det skal vere, så som Bilbao. Eg trur ikkje Bilbao har ei dynge maken til vår.

PS Om du ikke allerede har forstått det, så er dette en parodi på Unesco-tilhengerne her i Odda.

Read Full Post »

Trodde aldri at jeg skulle bli røska ut av det luftkondisjonerte kontoret mitt med potteplante i vinduskarmen, Tivoli-radio, 22” PC-monitor, behagelig kontorstol og så bli satt inn som reparatør på ”gølvet” i sinkstøperiet vårt, men slik er livet; Uforutsigbart når alt kommer til alt. Marginene kan være små.

Mens jeg har sveist, skrudd og kuttet og slipt med vinkelsliperen i dag har jeg tenkt på en kronikk jeg leste i Aftenposten i helga. Den gjorde inntrykk. Den var skrevet av en elev ved Lillestrøm vgs. Han heter Erik Rustad Markussen og er elev i juryklasse til ungdommens kritikerpris. Han skriver at etter å ha pløyd seg gjennom åtte norske skjønnlitterære verk anno 2011, sitter han igjen med en noe uforklarlig og trist følelse. Han sier videre; ”Ved begynnelsen av hver eneste bok var optimismen stor, og jeg gledet meg til å sette i gang med lesingen. Men raskt skjønte jeg at gleden ikke ville bli så stor, og at forfatterne selv skulle gjøre det hele til en urovekkende trist og sorgfylt affære. For alle de åtte bøkene var preget av en absurd tristhet, som nesten ødela lesegleden. … Etter at bokpakken med de nominerte bøkene kom ble kosestundene på sengekanten omgjort fra nervepirrende krimmysterier til langtekkelige og triste handlinger på den norske landsbygda. For etter min mening går det en rød tråd gjennom disse åtte bøkene. Og jeg tror jeg vil gi den røde tråden et så enkelt kallenavn som tristheten selv.”

Jeg kjenner meg igjen. Det er et pussig fenomen det der, at til bedre vi får det, til tristere blir litteraturen. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at det kun er i trange tider at litteraturen er underholdende og morsom – og når folk, som i dagens Norge, aldri har hatt det så bra, så leverer forfatterne tristhet. Er det slik at vi har et behov for ”å bli tatt ned”, bli minnet om at det også finnes drit og faenskap i verden? Er det ikke nok å lese aviser? Må vi virkelig ha oppdiktet gørr, overgrep, undertrykking i tillegg til den grusomme virkeligheten som også finnes er der ute? Hvorfor? Jeg vet ikke.

Slike tanker gjør jeg meg mens vinkelsliperen roterer med 11000 omdreininger i minuttet og sender en sprut av gnister, omtrent som stjernesprut ut i sinkstøperiet. Skulle ønske det var litt mer gnist og fyrverkeri i norsk samtidslitteratur også.

Read Full Post »