Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2011

Vi som er glade i Bryggen i Bergen har fått beskjed om dersom vi ikke ”gjør noe” med klimaet, vil havet stige og Bryggen komme til å stå under vann om noen år. Skadene på byggene er allerede omfattande – og vil koste fleire titals millionar å rette opp.

Men så viser det seg at det ikke er havet som stiger, men Bryggen som synker! Synkingen skjer med opptil seks til åtte millimeter hvert år, og flere bygninger har fått store setningsskader.

Snakk om å bli lurt!

Read Full Post »

Som nevnt i forrige posting måtte jeg sjøl ta et initiativ ovenfor personalavdelingen for å diskutere min framtid når jobbfunksjonen min er borte fra nyttår. Jeg oppsøkte personalsjefen og fremla mine synspunkter. Vi hadde en helt grei samtale. Han kunne ikke love noe som helst. Han gjentok i grunnen bare det jeg allerede visste, at det er sinkstøperiet som sliter med størst fravær, som også trenger folk.

Der er jeg da; snart 56 år, 25 års jubilant rett etter nyttår, har artrose (slitasjegikt), 6 år igjen til pensjonsalder – og aner ikke hva disse siste årene som yrkesaktiv vil innebære jobbmessig.

Oddsene er høyest for sinkstøperiet. Det frykter jeg da er en evig runddans mellom jobb, sykemelding, smertestillende piller og fysikalsk behandling. Støperiet vårt har et sykefravær på opp mot 14%. Selv de yngste av dem som jobber der sliter med belastningsskader.

I følge AML (Arbeidsmiljøvernloven) skal arbeidsgiver kunne tilby tilpasset arbeid. Men hva om slikt ikke finnes? Det snakkes om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) “hvor partene i arbeidslivet arbeider for et mer inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte arbeidstaker, arbeidsplass og samfunnet. Avtalen skal bidra til å forebygge og redusere sykefravær, styrke jobbnærværet og bedre arbeidsmiljøet, samt hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet”. Men hva om dette i praksis bare blir fine ord i festtaler? Et stadig tøffere arbeidsliv får et mindre og mindre rom for dem som ikke passer 100% inn.

Jeg vil ikke være en belastning for kollegaer – ikke for arbeidsgiver heller. Vil ikke være en belastning for noen. Det er bedre å la være å gå på jobb enn å føle seg som en klump om foten på kollegaer og arbeidsgiver når en er på jobb. Slitasjegikt er jo en sykdom som bare blir verre med årene.

I mitt hode ser dette ut til å kunne bli en uverdig avslutning på et langt arbeidsliv.
Når jeg er inne i slike negative tankebaner, tenker jeg at arbeidsgiver burde jaggu hjelpe meg over i uføretrygd!
Dette er helt nye tanker hos meg. Jeg har alltid sett litt skjevt på folk som “går på trygd” og som burde kunnet gjort i alle fall noe jobb. På bare to uker har jeg snudd om tankesettet fra at når arbeidsgiver ikke kan tilby jobb som gjør at jeg kan funksjonere, så får de jaggu hjelpe meg ut av arbeidslivet på en noenlunde verdig måte! Tross alt tar de meg ut av en jobb hvor jeg med all sannsynlighet ville kunnet stått løpet ut.

Så prøver jeg å ta en positiv vinkling; skiftarbeid vil medføre en inntektsøking på 100.000 i året. Penger verdt å ta med seg som pensjonsgrunnlag. Pluss at dette er penger jeg i dag jo greier meg uten. Det betyr at de kan gå rett inn på sparekonto som en reserve. De kan gjøre pensjonsalderen mer “gøy”. Men så kommer de svarte tankene tilbake; vil jeg ha helse igjen til å ha det særlig gøy etter fylte 62 år?

Negativ tenking? Jo, jeg er med på den, men når natta er som svartest, jeg ligger våken og grubler frem til det er å tide å tå opp og gå på jobb,er det slike tanker som svirrer. Usikkerhet skaper frustrasjon. Ikke særlig kjekt.

Read Full Post »

De aller fleste av oss er samvittighetsfulle mennesker som sliter seg opp- og går på jobb, sjøl om en rent medisinsk sett kanskje heller burde vært hjemme akkurat den dagen. I de 25 årene jeg har vært ansatt hos nåværende arbeidsgiver har sykefraværet vært minimalt. Jeg har vært heldig og har hatt ei god helse. Takk og lov for det. Jeg har stor sympati for dem som ikke har vært så heldige med helsa og slitt med å greie jobben sin.
*
Spesielt de første årene som reparatør i det da nye sinkstøperiet var krevende. Produksjonsutstyret vi kjøpte den gangen var forferdelig dårlig. Det stilte store krav til meg som reparatør å få produksjonsutstyrer i gang så fort som mulig igjen etter havarier – og havarier forekom ofte.
Det var en travel og slitsom tilværelse, men gav samtidig en veldig tilfredsstillelse når en mestret utfordringene som stadig dukket opp.
Det var godt å kunne sette seg nedpå og ta fem minutter med en røyk og en kaffikopp og kjenne på den gode følelsen når “benken” raskt var kommet i gang igjen etter en ikke-planlagt stopp.

Når jeg nå tenker over hva jeg har igjen er svaret todelt: Det første – og det viktigste – er at det har vært tilfredsstillende for meg selv å ha vært en av dem som alltid har kommer på jobb når en skal, og har gjort den jobben som skal gjøres.
Dersom “premieringen” for lang og trofast tjeneste er å bli “herset med”, så som å bli satt til et arbeid som en vil fungere dårlig i av helse-/trivselsmessige årsaker, kan en jo begynne å lure.
Signaleffekten for våre unge ansatte i å se en slik atferd ovenfor eldre ansatte i bedriften er i alle fall mer enn tvilsom.

Når det er sagt så må det igjen sies at jeg har vært fornøyd med arbeidsplassen min. Jeg har fått byttet jobb og vekslet mellom skift og dagtid ettersom det har passet meg og familiens behov. Det har vært interessant å lære bedriften å kjenne fra ulike posisjoner.

Men en må jo kunne spørre om det er en verdig adferd å kalle inn trofaste ansatte og kun gi en kort beskjed om at ens jobbfunksjon er borte, uten samtidig å f.eks. spørre om hva en sjøl kan tenke seg å jobbe med de neste årene, for ikke å snakke om å presentere hvilke alternative jobbmuligheter som finnes. Jeg fikk beskjed om å ta et eget initiativ ovenfor personalkontoret med slike spørsmål. Og det gjorde jeg et par dager etterpå.

Read Full Post »

Usikkerhet er ingen kjekk situasjon. Spesielt ikke når det gjelder noe så viktig som hva man skal jobbe med de neste 6 årene, frem til pensjonsalder.

For en tid siden fikk jeg diagnostisert at jeg lider av Artrose, en revmatiske sykdom. Den arter seg slik at leddbrusken kan bli nedslitt slik at bein gnisser mot bein, og leddene blir stive og smertefulle, noe som gjør det vondt og vanskelig å bevege seg. Personer som har hatt langvarige belastninger eller skader på ledd eller leddbånd, er spesielt utsatt for å få artrose.

Det betyr at å være i en jobb med ensidige repeterende og gjerne tunge bevegelser er næring for sykdommen. I den jobben jeg har; kontorjobb med lettere fysisk ikke-repeterende arbeid gjør at jeg kan funksjonere godt frem til pensjonslader. I tillegg er jeg nøye med å drive fysisk aktivitet som bremser sykdomutviklingen, så som å sykle i moderat tempo til jobb, trene tilpassede øvelser på helsestudio 2-3 ganger i uka og ellers lever et nøkternt liv som bl.a. innebærer at jeg ikke røyker og har et velbalansert sunt kosthold.

Jeg gjør m.a.o. det jeg kan gjøre for å være- og bli værende så  funksjonell som det er mulig ut fra den rammen jeg kan operere innenfor. Da vil jeg tro at det er en forståelse for at panikken griper en når jeg  får mer eller mindre vage signaler om at det er på den avdelingen med et fysisk arbeid som er verst tenkelig for ens helse at det vil være “huller” som må fylles. Dette er også den avdelingen med absolutt størst sykefravær over en årrekke.
Er det rart jeg våkner tidlig på natta og blir liggende våken og gruble? Mer om dette i neste bloggposting.

Read Full Post »

Da jeg var var ung hadde jeg ingen snøring på hva jeg skulle bli. Siden jeg fra barndom alltid har likt å “fikle” med demontering/montering av alt mulig så som vekkerur, mekke på sykler, eksperimentere med eksplosiver (karbid) osv, altså finne ut hvordan ting fungerer, demontere og reparere, så tenkte jeg at en mekanisk utdanning ville være et greit nok valg. Etter skolegang, læretid og noen år på andre bedrifter, begynte jeg som rørlegger-/mekaniker på bedriften for 25 år siden. Etter noen år med dette passet det familiemessig at jeg gikk over på skift som prosessoperatør. Jeg syntes også at det ville være interessant å lære bedriften å kjenne fra den siden også. Dét var absolutt ikke noe dårlig valg.
 
Noen år seinere skulle vi gjennom stol-leiken. Jeg meldte meg som den eneste frivillige til å bytte avdeling og kom i støperiet for å støpe sink. Dét var ikke noe lurt valg, jeg mistrivdes. Når jeg fant ut det, begynte jeg å søke andre jobber, en ekstern (som jeg ikke fikk) og en intern, som jeg fikk – min nåværende jobb. Og det såpass kort tid som ett år etter at jeg begynte i støperiet – som jeg forøvrig trivdes i den gang jeg jobbet der som reparatør. Familiemessig passet det også perfekt å igjen jobbe dagtid.

Frem til nå har jeg blitt behandlet veldig godt. Jeg er glad både i bedriften og folka som jobber her, og ikke minst Odda som sted. Jeg har fått byttet jobb når jeg selv har ønsket det. Liker jo å forsøke meg på nye arbeidsområder. Men når det er sagt, må det også sies at det er en vesentlig forskjell på selv å søke seg til enn jobb i forhold til det “å bli satt til noe” – spesielt når man i tilegg til heller ikke får vite noe om hva man skal bli satt til.

Read Full Post »

Kunsten å feie trapper

I går skrev jeg om da jeg fikk brått beskjeden om at min jobb fra nyttår er historie. I dag tenkte jeg å ta for meg kunsten å feie trapper. Dette er en velkjent analogi.

Når en bedrift skal kvitte seg med ansatte, er det vanlig å begynne lengst mulig borte fra den/de som bestemmer at det skal kuttes. Å “ta” blant dem man til daglig er på nikk med i korridorene er tøffere enn å skvise ut den/de som er langt vekk, og som en svært sjelden ser fordi de gjerne også jobber skift. Rent psykologisk er ikke dette vanskelig å forstå. Til fjernere folk er fra en selv, til mindre betyr de for oss. Sånn er det bare.

Ved kutt i antall ansatte begynner man “å feie trappene” fra nederste trinn – langt borte fra seg selv – og jobbe seg oppover. Dersom de/vi på gølvet hadde feiet trappen, ville vi ha startet lengst fra oss selv, altså øverst, naturlig nok.
Siden det er “toppen” som feier, feier man fra bunn og oppover til en mener å ha nådd et akseptabelt “nedtak” av ansatte. Så puster alle lettet ut, stol-leken er over for denne gang, og så kan vi igjen konsentrere oss fullt ut om det vi egentlig er ansatt for å gjøre.

Hos oss begynte man ute på skiftene.
I det mer merkantile arbeidsområdet er kun jeg “tatt” Om det blir noen flere enn meg vil tiden vise. Håper at det blir kun med meg, håper at andre vil slippe. Det er ingen behagelig melding å få. Det er ingen trøst for meg om også andre “feies bort”.

Min avdeling – “MA-avdelingen” heter den – består forresten av 8 personer totalt hvorav to også er ledere. 6 mennesker kjøper inn varer og tjenester. En tar i mot varene og plasser disse i hyller og reoler, og deretter jeg som bl.a. skal følge opp at det er samsvar mellom registrert beholdning og virkelig (vi har over 7000 ulike artikler), diversearbeid, pluss at jeg avløser ved behov.

Generelt har antallet ledere og andre i merkantile funksjoner den siste tiden blitt omvendt proporsjonal med antallet folk på “gølvet”: Jo færre som produserer, jo flere merkantile – så langt altså med unntak av meg.

Read Full Post »

Våkna i tre-halvfiretida i natt og fikk ikke sove mer. Det er for mange tanker som kverner rundt i hodet. Jeg er usikker på framtida, på helsa. Det hele begynte for ei uke siden i dag.
Tirsdag 8. november fikk jeg innkalling av min overordnede til et møte på hans kontor klokka 14.15. Da jeg kom var også avdelingsleder der, noe jeg stusset på, og tenkte at nå kan det være noe voldsomt noe på gang. Vanligvis optimistiske meg tenkte det verste – og det var det verste; jeg ble meddelt at min stilling ikke lenger ville eksistere etter 01.01.2012.
Jeg lot det synke inn. Hva skulle jeg si? Hva sier man i en slik situasjon? Jeg sa ingenting – kanskje bare et kort OK, jeg husker ikke. Tror ikke jeg sa så mye. Husker jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville spørre om. Til det sa jeg nei, – jo, forresten; hvor skal jeg jobbe etter 01.01.2012?
– Jeg håper ikke at jeg kommer i støperiet?
– Vi vet ikke, har signaler om hvor du skal, men kan ikke si noe. Akkurat dét må du ta opp med personal.

Den viktige samtalen var over. Resten av samtalen dreide seg om jobben; hva status er og slike ting. Ikke viktige ting for meg — ikke nå lenger.

Hvordan reagerer man? I en alder av snart 56 år med 25 år bak seg i bedriften, seks år igjen til pensjonsalder, er det spesielt å bli meddelt at ens funksjon er radert bort. Og det kom som lyn fra klar himmel. Ingen signaler fra tillitsmannsapparatet – de var ikke orientert. Ingenting fra noen. Bare en kjapp innkalling et par timer før møtet, en kort meddelelse: «Din jobb er borte. Vi vet ikke hva du skal gjøre etter 01.01.2012”.
Ja, hvordan reagerer man? Hvilke tanker gjør man seg? Det skal jeg forsøke å skrive noe fornuftig om i kommende blogginnlegg.

Read Full Post »

Older Posts »