Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Politiske luringer

credit-card-thief

Gro Harlem Brundtland er en luring.

Torbjørn Jagland er også en luring og ikke minst Jens Stoltenberg er også en luring.

Børge Brende er en luring. Brende gav nyss 410 millioner kroner, noe tilsvarende ca. ti sykehjem, til Clinton Foundation. – I tillegg er det gitt tilsagn om, men ikke utbetalt, et samlet beløp på 31 millioner kroner, altså totalt 441 millioner kroner. Vi får håpe for Børge Brende sin skyld at Hillary Clinton virkelig blir USAs neste president for ellers er de pengene bortkastet i karrieremessig øyemed.

Jonas Gahr Støre øvde seg som utenriksminister i å bli en luring, men kommer nok til å bli en «støre» luring – om han blir statsminister da.

Og hvordan har disse blitt/er/kommer til å bli luringer?

Jooooda, de har brukt penger fra oljefondet til milde gaver i internasjonale organisasjoner der hvor kutymen tilsier at du blir takket tilbake med en fet retrettstilling som er skattefri.

Og hvordan reagerer det norske folk?

Jooooda, vi er som husmenn. Vi blir så stolte når nordmenn får seg en internasjonal stilling.

Konklusjon? Tja, er vi litt dumme?

Jeg vet ikke. Jeg sier som Henrik Ibsen: «Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare».

Advertisements

Når man skal manipulere folks følelser, er det bare å vise bilde av lidende barn og dyr. Her manipulerer man ytterligere med å sette et bilde av Listhaug opp mot et formodentlig død barn og fremstiller derved Listhaug som satan selv, den personen som har ansvar for dette døde barnet.

Det er en utrolig ondskapsfull måte å gjør det på. Faktum er vel at hovedmengden av dem som kommer har stukket av fra koner og barn. Barna, kvinnene og de gamle er forlatt mens de unge mennene sitter på asylmottak med iPhonene sine og spiller TV-spill.

En bildelfremstilling av denne virkeliListhaug som satangheten ville aldri passert media. Det er PK å hate Listhaug. Hun er blitt vårt nasjonale hateobjekt nr. 1 og må finne seg i hva som helst.

I dag er det merkelig å tenke på at staten hadde monopol på radio- og TV-sendinger. Det høres bare sååå kommunistisk ut. Og at til og med medialinja i Volda ble nektet å lage øvingsradio for studentene er pussig.

Vi skal ikke lenger en 34 år tilbake før det var sånn i Norge, altså et land med visse totalitære trekk. Det viser også at frihet og demokrati ikke er selvsagte verdier. Dette er verdier som alltid er under press.

Husker for noen år siden: Tegningen av en gris på en dør på barneavdelingen ved Sykehuset Sørlandet Kristiansand ble for sterk kost for muslimske pasienter. Den ble fjernet.

Men det finnes ikke-religiøse eksempler også. Staten innførte forbud mot lakrispiper og Segway. Filleting, kan man si, men dog. Da de blåblå i valget lovet å fjerne disse forbudene, ble de harselert med av media. Det var ingen som harselerte med at forbudene faktisk fantes… Dette viser at iveren etter å begrense friheten er der i rikt monn, og det gjøres i «det godes tjeneste». Det sies at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Mye sant i det.

 

Blogginnlegget er inspirert av denne kronikken. Det skulle «stå til Dovre faller», trodde Ap. Men for 34 år og 4 dager siden sprakk NRK-monopolet

 

Håkon Kyllingmark

Det er ikke til å legge skjul på at jeg synes at Ketil Solvik-Olsen er en utrolig dyktig minister for samferdsel. Den nærmeste jeg kommer å sammenligne han med er Håkon Kyllingmark. Håkon Kyllingmark (født 19. januar 1915 i Honningsvåg, død 11. august 2003 i Svolvær) var en norsk offiser, disponent og politiker (H). Han var både lokalpolitiker, fylkespolitiker, stortingsrepresentant i 28 år og bekledde to ulike statsrådposter på 1960-tallet: forsvarsminister og samferdselsminister. I En tiårsplan for samferdselen (1957) la han frem en helhetlig politikk som gikk inn for utradisjonelle finansieringssystemer og brøt staven over både klattbevilgningssystemet og byråkratisk dirigeringspolitikk. I John Lyngs regjering 1963 var Kyllingmark forsvarsminister, men i Bortens regjering 1965–71 fikk han sin “naturlige” post som samferdselsminister. Han hadde der “de fire P’er” – prognoser, prioritering, plan og penger – som ledemotiv , og resultatet ble en formidabel nybrottsinnsats, godt hjulpet av hans pådriverskap for nye finansieringsmåter. Telefonkøene ble avviklet gjennom leverandørkreditter og abonnentlån. Økte avgifter gav til gjengjeld en kraftig forbedring av veinettet, bl.a. med nye 900 km asfalt- og 3000 km oljegrusdekker. Veisjefkollegiet hedret ham senere med æresprisen “Den skinnende stabbestein”. En lang rekke store broprosjekter ble realisert ved kombinasjoner av lån, bompenger, lokal innsats og statsmidler. Den samme fantasi ble utvist for å bygge ut et nett av kortbaneflyplasser, på folkemunne kalt “Kyllingmarker”; 7 ble fullført i hans statsrådstid. 1994 fikk han som eneste nordmann FNs luftfartsorganisasjon ICAOs Medallion of Honour. Knapt noen annen statsråd fikk slik rutine i å klippe over nasjonalfargede bånd ved åpning av nye anlegg.

Kilde: https://nbl.snl.no/H%C3%A5kon_Kyllingmark

Nå vedtok ikke Arbeiderpartiet å ta inn 10.000 syriske flyktninger i Det Norske Godhetstyranniet navn for å få flere velgere. Det er jo litt arrogant siden det er velgerne som avgjør maktfordeling i Stortinget.

Greit nok.

Jeg er litt lei disse voldsomme vyene,  der den ene statsministerkandidaten fra Arbeiderpartiet etter den andre har sine «månelandinger». Jeg skulle ønske partiet gikk litt tilbake til sine røtter i som var å bygge landet; «By og land hand i hand». Nå er det internasjonalt engasjement hvor Norge ser det som sin oppgave å frelse verden – ikke mindre, som har hovedfokus, samt det å bruke sjekkheftet ute i verden der hvor partiets leder kan investere for sin personlige internasjonale karriere,  en tradisjon som Gro Harlem Brundtland startet. Hva er galt med å ha som ambisjon å eksempelvis få en velfungerende E134 over Haukeli som garantert gir øst og vest en vei som er åpen hele året og som ikke MÅ stenge 1. og 2. juni pga været? En slik «månelanding» ville begeistret meg i større grad enn de månelandinger partiet satser på.

 

Apropos flyktninger.

Jeg tenker tilbake til krigen. Da var vi glade for at norske flyktninger kunne finne en trygg havn i Sverige. Sverige har omtrentlig samme språk og kultur som oss. Tenk da at det ble beslutta at 10.000 norske flyktninger i Sverige skulle sendes til Botswana? Det kan jo tenkes at de norske flyktningene ville følt seg veldig utilpass i en totalt fremmed kultur, kanskje også følt en viss forakt for denne kulturen. Det er ikke alle muslimer som kommer hit som omfavner vår kultur og våre verdier – ofte tvert i mot. Og tenk da også at disse som ble sendt til Botswana var så kostbare at flyktninger i Sverige ville fått mindre hjelp?

10.000 fremmede er som en vanlig norsk by. Disse skal altså integreres i løpet av to år med skole, helsevesen osv og helst en jobb – jobben blir vel gjerne det som kalles  «NAV ‘ing» siden de fleste av dem neppe finner kvalifisert jobb.

Er dette å bygge landet?

 

Jeg er som du nok har forstått litt kritisk til mitt eget parti – eller det som var mitt eget parti. Jeg har meldt meg ut. Den utløsende årsaken var først og fremt at jeg ble utsatt for hersketeknikk; «Du som er medlem av Arbeiderpartiet kan ikke mene ditt og ditt». Samme person anbefalte meg å melde meg inn i FrP. Det var fordi jeg utrykke begeistring for Samferdselsministeren,  Ketil Solvik-Olsen, som jeg mener er en som tar opp tråden der Arbeiderpartiet slapp med å bygge og vedlikeholde vei.

Æres den som æres bør.

Jeg nekter å snakke ned dyktige politikere, selv om de er i et annet parti. Et slikt hykleri og løgnaktige opptreden passer ikke meg. Derfor er jeg nå partiløs. I grunnen en god følelse når jeg setter politikk høyere enn partipolitikk.

Det er søndag 12. oktober og vi er i ferd med å avslutte det som du ikke greier å uttale uten å være klinkende edru, nemlig «Litteratursymposium» her i Odda. Det har vært mange gjester og mye moro. Når vi en flott høstdag som dette ser sola skinne i den helt fantastsik flotte høstfargene i liene opp mot Folgefonna og vinteren kommer en møte – og vi snakker om litteratur – tenker jeg ofte på et nydelig dikt av Edvard Hoem.

Sommarhus

No er det tid for å tenkje på overvintring.
November er ikkje staden for meiningslaus tvil.
Slepp ikkje lengsel frå deg. La ikkje draum gå bort.
Med tida skal alt bli betre. Med tida skal alt bli godt.

For ein morgon skal du kanskje vakne i eit sommarhus
langt på andre sida av mørker og glatte fortau.
Du skal vakne til ei reinare luft enn her
og høre barns morgonlatter gjennom lyse rom.

Du skal vakne til ei solblank vik med mange kvite båtar
til ein sundagsmorgon flaum av ljos i gjennom opne glas.

Du skal springe ut på doggvåte, grøne plenar
og så kle deg i nyvaska sommarfargar, ete frukost
utan smaken av dagen før i din munn.

Med tida skal alt bli betre.
Du tenkjer bare på dette og blir vissare for kvar dag:
Det er eit sommarhus som ventar på deg der!
Bortanfor alt vondt.
Der ingen har aning om anna enn sommar.

 Socialdemokraterna i Sverige, tilsvarende Arbeiderpartiet i Norge, sin formann – Stefan Löfven – har har aldri sittet i Riksdagen (Stortinget) og heller ikke vært minister.
Han er barnehjemsgutt og har jobbet som sveiser. I tre tiår har han vært fagforeningsmann og tilhørt en kultur som dyrker konsensus, ikke krangel og politisk poengjakt.

Det blir spennende å se hvordan en mann «fra gølvet» vil greie seg mot politiske broilere med glatte tunger, utdannet fra fisefine skoler, men som aldri har gjort et vanlig dags arbeid ute blant folk flest. Jeg tror har alle odds mot seg.

Etter åtte år med borgerlig regjering er velferdsstaten i ferd med å bli ødelagt, hevdes det. Mange gleder seg riktignok over at skatten er kuttet. Mange er også lettet over at regjeringen har taklet finanskrisen relativt bra. Men det har kostet: Arbeidsløse og sykmeldte har fått det tøffere, skoleelevenes karakterer raser, helsevesenet halter og ledigheten er høy. Löfven er klar favoritt når svenskene blir spurt hvem de foretrekker som statsminister. Han sees på som en redningsmann. Jeg kommer til å følge spent med og ønsker han all mulig lykke på ferden. Der kommer til å bli en tornefull vei – dersom han vinner valget.